Joggerens diskurs, en innføring for den forvirrede


Tekst: Eivind Eggen

Observasjonene jeg skal gjøre rede for her er gjort i løpet av det jeg vil omtale som et tvunget feltarbeid. Det var i de dager da eksamenslesinga sto i som verst og dagene på lesesalen ble mange at det virkelig begynte å melde seg at kroppen ikke lengre var i den fysiske tilstand den var i på slutten av sommeren. Jeg ble oftere forbigått på fortauet og rakk oftere og oftere ikke t-banen, selv om jeg beregnet samme tid som før. Det var i et av disse øyeblikkene jeg ble grepet av planen om å gjøre som store deler av de voksne, byboende norske individer; nemlig jogge. Nå skal det være nevnt at jeg ikke har satt mine ben i en joggebokse siden jeg gikk ut av videregående og har heller aldri savnet dem, men løping har alltid slått meg som svært befriende. Resultatet var at joggeturen ble utført i et par litt slitte tynne grå jeans.
Reaksjonene jeg fikk på dette var mange og tilsynelatende stort sett negative. Folk fulgte meg med blikket, betraktelig lenger enn det jeg regner som vanlig, og hver gang jeg nærmet meg en buss eller trikkestasjon så jeg andre rundt meg øke sitt tempo, det var først da det gikk opp for meg hva jeg gjorde. Jeg jogget ikke, jeg løp. Slik jeg har lært det, skal skillet være av hensyn til hastighet og benbruk, men her kom det andre normer på banen som telte sterkere en gymlærerens definisjoner. Noe jeg gjorde brøt med forventningene til en jogger og ga meg den anomale og direkte truende statusen som «løper».

Jogging som aktivitet har blitt en relativt konvensjonell bruk av byrommet i det at det ikke er uvanlig å se joggere, både midt på dagen og sent på kvelden. Det betyr allikevel ikke at det å løpe rundt på måfå i byen er sosialt akseptert. Handlingen må legitimeres ved å tilskrive den idrettens status, den må flyttes fra diskursen «anstendig kledd ung mann i byen» til «desperat forsøk på å komme i bedre fysisk form». For at denne typisk avvikende bruken av byrommet skal virke forståelig må den se ut som sport og utøveren må være akkurat det, en sportsutøver. Så hvordan gjør man det? Hvordan oppstår denne representasjonen når kroppspråk og «techniques of the body» ikke er nok? Jo, representasjon gjennom klesplagg.
Hva skiller den sosialt aksepterte joggeren fra mine mistenkelige løpeturer gjennom bykjernen? Jo, klesplagg. Et spesifikt klesplagg til og med, sportstightsen. Mitt ønske om å komme i bedre form ble tilsynelatende tolket av tilskuerene som et ønske om å rekke bussen eller å komme meg fort bort fra en eller annen unevnelig handling jeg sikkert hadde utført lenger nede i gata, alt dette fordi jeg hadde valgt feil type benklær.

I senere tid har jeg innfunnet meg med at dette er et av livets små valg. Enten kan man ha lett tilgjengelige treningsmuligheter uansett hvor man bor, selv midt i byen, eller så kan man la være å gå med tights offentlig. Inntil Prima Vera bestemmer seg for å komme sammen igjen å holde audition for å finne nye medlemmer velger jeg å gå for sistnevnte og heller bruke flere timer på Domus Athletica.

Advertisements

3 Comments

  1. Asking questions are in fact pleasant thing if you are not understanding anything completely, except this post gives nice understanding
    even.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s