Antropologisk portrett: Rolf David Ramslien

Tekst: Eivind Eggen

I vår nye portrettspalte vil vi gi studentene et innblikk i det pågående arbeidet til personer tilknyttet instituttet. Denne gangen har vi her gleden av å introdusere stipendiat Rolf David Ramslien.

Rolf David Ramslien er for tiden doktorgradsstipendiat ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Noen kjenner han kanskje fra SOSANT 1400-seminarene våren 2009, og han har også holdt en rekke foredrag sentrert rundt temaet i hovedfagsoppgaven «Los på harejaktas mysterier» som han leverte i 2006. Et bearbeidet kapittel av denne avhandlingen var også på trykk i Norsk Antropologisk Tidsskrift i 2009. Antropress tillater seg en runde oppsøkende journalistikk og tar seg en tur opp til kontoret hans i 6. etasje for å se hva som rører seg der, nå som jaktsesongen er over, feltarbeid er avviklet og skrivingen begynner for fullt.

For David lå det ingen klar plan om at det skulle bli antropologi da han begynte å studere. I første omgang handlet det om å tilegne seg kunnskap om verden og berike eget sinn. I utgangspunktet var det religionshistorie han gikk, men han skiftet så til grunnfag i antropologi. Etter hvert som det gikk fremover der og han fikk gode tilbakemeldinger, ble det klart at dette var et fag med muligheter, så det ble hovedfag og nå forhåpentligvis doktorgrad.

– Muligheten til å studere noe så spesifikt som harejakt og si noe om samfunnet generelt, er det som appellerer til meg ved antropologien. At den er så abstrakt, men samtidig så jordnær, rapporterer David fra sitt lille kontor med utsikt mot Ullevål kino, dekorert kun av bøker og noen bilder av barna.

Valgte tema ut fra egen interesse

Selv om David bor i de dype skoger utenfor Porsgrunn, og pendler til Oslo hver uke, er han en akademisk oslopatriot og har tatt både grunnfag og hovedfag på Universitetet i Oslo. Men selv om han nå er stipendiat, har han ikke solgt sjela si til akademia helt ennå.

– Det er et trangt nåløye man skal gjennom hvis man skal fortsette her på instituttet, så det lønner seg å ha flere bein å stå på, påpeker han.

– På hovedfag har du en enorm frihet til å studere akkurat hva du vil, men hvis du skal videre på en doktorgrad må du kunne selge prosjektet sitt i en mye større grad.

Det skadet altså ikke akkurat stipendiatsøknaden at “Natur, kultur og samfunn” er et av hovedsatsingsområdene til Sosialantropologisk institutt.

– Det gjelder å studere noe som har en nytte som andre kan se, men også noe du engasjerer deg for selv. Å jobbe med noe som ikke interesserer deg i flere år ender sjelden opp i god forskning.

Som aktiv jeger endte han dermed opp med å skrive hovedfagsoppgave om den norske harejakta og forholdet mellom jakthund og jeger. Harejakta er ikke så utbredt i Norge og er litt mer eksotisk enn de andre jaktformene. Det var denne litt spesielle rollen til harejakta som gjorde at han valgte akkurat den som tema for hovedfagsoppgaven.

– I harejakta har jakthunden en hegemonisk rolle, alle sider ved jakta påvirkes av den.

Elgjakt som identitet

Det er videreføringen av dette prosjektet han nå holder på med, men denne gangen er fokuset flyttet fra harejakt til elgjakt. I elgjakta har jakthunden en mye mer problematisk rolle. Det er ikke bare gå innpå losen og skyte elgen, man må også ta hensyn til forvaltning av elgbestanden og strenge regler for hva det er lov å skyte. Men, til tross for at reglementet er det samme over alt, er det store regionale forskjeller i hvordan dette utspiller seg. Noen steder legges jakta opp etter hensynet til bikkja, som i harejakta, men problemet med forvaltning er alltid tilstede. Det er denne dynamikken som ligger an til å bli hovedfokuset for doktorgradsavhandlingen, som etter planen skal leveres før sommeren neste år. Forholdet mellom jeger, elg, landskap, og hund, både i forhold til forvaltning og i forhold til egen identitetsskapning.

Med oppgaven han nå holder på med håper David å komme inn i den større diskusjonen om forvaltning av elg i Norge. Han ønsker å bruke antropologien til å bringe et lys inn i diskusjonen, både for å vise hvordan tenkning rundt forvaltning er blant jegere, men også for å trekke frem antropologien i en del av samfunnsdebatten der den tidligere ikke har vært så profilert. For de som ikke har nær og personlig erfaring med elgjakt, går diskusjonen om forvaltning ut på hvordan man behandler elgstammen rundt i landet, hvor mange dyr som skal skytes hvert år og hva slags dyr som skal skytes i forhold til kjønn, alder og lignende. Her er det etter sigende like mange meninger som det er jegere og diskusjonen rundt forvaltning er sentral i formasjonen av et hvert velfungerende jaktlag og i konstruksjonen og markeringen av jegeridentitet.

Elg i finstuen?

Når Antropress treffer David er han i ferd med å skrive et kapittel om jakttrofeet.

– Trofeet er et typisk nøkkelsymbol som tolkes svært forskjellig av forskjellige mennesker. Det er alt fra et «lik på veggen» til et symbol på jegerens ferdigheter, den lokale elgbestandens genetiske kvalitet og grunneierens forvaltningsferdigheter. Dyret tilskrives også menneskelige egenskaper som sluhet og list ut fra størrelsen på trofeet. Et analytisk fokus på geviret gir innplikk i elgjakta som sosialt og kulturell fenomen. Hvor trofeet blir hengende inngår også i en forhandlig om maskulinitet. Ofte blir det forvist til garasjen eller i trappa ned til kjelleren, typiske maskuline steder.

I Davids eget hjem henger det ene trofeet i finstuen, men det er bare til han får innredet et kontor, da forsvinner det inn der. På spørsmål om denne analysen han jobber med hjalp ham noe med forhandlingen om hvor trofeet skulle henge, svarer han at han ikke har prøvd å bruke den som argument en gang. Om «men kjære, det er en del av forhandlingen om min maskulinitet» er en god strategi forblir uvisst. Selv jegere har ikke noe uproblematisk forhold til trofeet.

– Til tross for at trofeet er et viktig symbol i jaktsammenhenger i Norge, er det knyttet mye ambivalens til ren troféjakt. Ofte markeres en ikke-troféjegeridentitet ved å referere til rikfolk eller tyskere. Man viser gjerne frem et flott trofé, men skyter ofte inn en setning om at jakt handler om mer enn bare trofeer, blant annet fornuftig forvaltning.

Lite forskning, men stort omfang

Det er lite som er skrevet om jakt i antropologien, spesielt i vår del av verden.    – Jakt er et fenomen som i Norge engasjerer ti prosent av den mannlige delen av befolkningen over 16 år (som er grensen for å ta jegerprøven). Det er få kulturelle fenomen som har så stort omfang i Norge. I tillegg er det stadig flere jenter som tar jegerprøven og danner jaktlag, så det er et kjønnsaspekt ved det også. Jakt er en såpass viktig del av livet i bygde-Norge at det er rart det ikke er gjort flere studier av det, mener stipendiaten.    Jakt er ifølge David absolutt å anbefale, så lenge du ikke har noe imot å tilbringe mye tid i norske skoger i varierende vær. Med det overlater jeg David til arbeidet. Han har gjort seg ferdig med mesteparten av den obligatoriske undervisningen man må gjøre som stipendiat, og reflekterer over at det er en lærerik prosess, men at det nå skal bli godt å kunne sette seg ned å fokusere på skriveprosessen.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s