«Bare poteter får spille på laget!» – samtaler om etnisitet i en sofa

Tekst: Trond Gjellum

Undertegnede gjennomførte våren 2009 feltarbeid øst i Oslo med utgangspunkt i å studere minoritetetgutters strategier for sosial identifikasjon. I løpet av feltarbeidet merket jeg meg flere ganger at flere av informantene delte sin livsverden inn i veldig distinkte kategorier; de var utlendinger, resten var nordmenn. All form for sosial identifikasjon inneholder kategoriseringer; har man ikke noe begrep om at noen er annerledes enn en selv, er ikke sosial identifikasjon nødvendig (Eriksen 2001). En episode fra feltarbeidet som illustrerer hvordan informantene tenkte om kategorier og hva dette innebar for deres livsverden, fant sted på den lokale ungdomsklubben en fredagskveld.

Ungdomsklubben som arena
Denne fredagskvelden skulle det være disco på ungdomsklubben. To av mine norsk-pakistanske informanter, Kowsar og Asif, har snakket om å dra på dette. Serchan, en kosovo-albansk gutt, har sagt at han kanskje kommer, men at han: «(…) synes det er så homo[1] å danse og sånn. Det ække no’ som gutter skal gjøre, skjønner du». Det å møtes på ungdomsklubben og lignende steder er vanlig for mange av informantene mine, siden de så å si aldri treffes hjemme hos hverandre. Det er mange grunner til det; det er ikke gitt at man har til vane å gå på besøk til hverandre, mens andre har dårlig plass til å ta med kamerater hjem. Derfor velger de heller å møtes på en felles valgt arena der de deler felles interesser. I skoletiden omgås de sine egne klassekamerater, mens de på ungdomsklubben kan treffe andre venner som går i andre klasser.

Til tross for at flere av informantene er hyppige brukere av ungdomsklubben, er det flere av dem som ofte uttrykker at ungdomsklubben er et døvt[2] sted. Når jeg ber dem utdype hva de mener døvt, er det ikke lett å sette ord på det. Men Asif betror meg at: «Kowsar synes det er så barnslig med ungdomsklubben. Han vil henge med gangstera[3], men han tør ikke dra ned aleine, skjønner du». Til tross for dette døvt-stempelet, er likevel de fleste av informantene, deriblant Kowsar, å treffe på ungdomsklubben denne fredagskvelden.

Sofa-snakk
En liten stund etter at klubben har åpnet, ser jeg Kowsar og Asif komme. Ikke lenge etterpå dukker også Serchan opp. Han ser meg, og jeg kan ikke dy meg for å spørre om han kommer for å danse disco. Han flirer: «Det går an å bare spille PS[4] også da, tulling!». Det går ikke lang tid før de tre trekker seg litt unna og setter seg i en sofagruppe ligger litt for seg selv. De tre guttene virker tilsynelatende uinteressert i hva som skjer rundt seg, men det er lett å se at de med på hva som foregår ved de andre bordene der andre ungdommer sitter. De observerer hva som blir snakket om der og de kommenterer det litt innimellom. Serchan smiler og ber meg komme og sette meg. Jeg sier jeg bare skal hente en kaffekopp.

Når jeg kommer tilbake igjen, sitter de og prater om fotballtreningen. Eller rettere sagt; det at Asif IKKE går på fotballtrening lenger. Asif kan fortelle at han fikk beskjed om at han ikke kom med på Gutter 2-laget. Fram til guttene er 13-14 år gamle legger det lokale fotballaget vekt på at alle skal være med, men når det blir mer alvor og man skal plukke ut spillere til Gutter 2-laget på bakgrunn av kvalifikasjoner, er det mange som ikke kommer med. Asif er en av disse, og forklaringen er enkel: «Wolla, lover deg, døm vil ikke ha med utlendinger, skjønner du. Bare poteter som får spille på det laget» sier han med en lettere oppgitt tone.

Oss mot dere
Kowsar, som har sittet stille og hørt på, bryter inn mens han ser på meg: «Det er oss mot dere .. dere norskingene hele tida, skjønner du. Wolla, dere skal alltid være så jævla du får ikke være med her skjønner du hele tida, liksom», sier han irritert. Men Serchan deler ikke helt den forklaringen og sier til Asif i en mer fleipete tone: «Kom igjen’a. Du ække så flink, da». «Det er lett for deg å si, da», sier Asif litt irritert. «Det er jo bare dere albanere som får komme med av oss utlendinger da!», fortsetter han irritert når han ikke å få støtte av kameraten i sine observasjoner. «Men det er jo fordi vi er de beste utlendingene, da!» kontrer Serchan med et stort smil. Asif flirer litt av det han også, men får fort en litt alvorligere mine: «Men seriøst: det er flere hvite på laget enn utlendinger, ikke sant?». Serchan ser litt alvorligere ut: «Jo, det er det. Veit ikke hvorfor det er sånn, jeg. Veit ikke».

Men han klarer ikke å være seriøs så altfor lenge: «Men dere pakistanere er jo bare rare, da, sånn som poteter er rare, da. Dere driver jo med sånn derre gifte seg med kusina si og sånn. Det gjør jo ikke vi, da. Å, mæææn: kusina mi er så støgg, da! Gifte seg me hu!?!», sier han mens hans putter fingeren i halsen og later som han kaster opp. Kowsar ser på han et lite sekund uten å si noe, deretter på Asif og ler litt lettere oppgitt. «Klovn, bror. Du er klovn», sier han til Serchan. Serchan flirer tilbake: «Døh, ække broren din, da, utlending».
Asif ser litt oppgitt på de to andre: «Jo, men jeg hadde spart opp masse spenn til nye sko, da». «Men, bror, du kan jo bruke penga du skulle bruke på sko til no’ annet, da. Kulere mobil eller no’ sånn. Det trenger du!», kommer det kjapt fra Serchan. «Føkk deg’a» sier Asif med et smil, og samtalen går fort over i noe helt annet. Jeg trekker meg tilbake og går ut en tur for å trekke litt frisk luft.

Etnisk tilhørighet og sosial identifikasjon
Etnisk tilhørighet er en viktig komponent i informantens samtale og er et godt eksempel på en form for kroppsliggjort hverdagserfaring som preger deres livsverden; Asif føler seg diskriminert fordi han har «gal» etnisitet. G.H Mead pekte på at det å bli tilskrevet en bestemt identitet, ikke bare handler om innholdet i denne identiteten, men mest om hva den impliserer med tanke på sosial samhandling overfor andre. Å bli tildelt en (etnisk) identitet innebærer ofte medlemskap i en gruppe og samtidig ikke-medlemskap i en annen. Følger man Meads tankegang, trenger ikke en etnisk gruppe nødvendigvis å dele noenting som helst. Innad kan en etnisk gruppe være full av konflikter, og det kan eksistere store kulturelle forskjeller mellom medlemmene. Gruppens medlemmer trenger ikke å ha noe substansielt til felles, annet enn at de er enige om at de er «annerledes» fra de samme «andre» (Mead 1934).

Nettopp dette er noe man lett kan se i det ovenstående empiriske eksempelet; informantene gjør gjentatte kontrasteringer mellom «nordmenn» og «utlendinger», og det er veldig klart hvilken gruppe de selv oppfatter seg som en del av. For Kowsar og Asif blir den etniske tilhørigheten en forklaring på hvorfor noen får være med på forballaget mens andre ikke får det. På denne måten viser han samhold mellom seg og Serchan ettersom de (norske) tydeligvis mener at han og Serchan tilhører samme gruppe, nemlig utlendinger. Forskning fra Sverige viser at kategorien «innvandrer» blir et verktøy som samler sammen og poengterer samhørighet overfor majoriteten, og kategorien innvandrer blir en minste fellesnevner som de forholder seg til (Engblom 2004:122).
Når Asif ikke ble valgt til å fortsette på det beste fotball-laget til VIF, forklarte han det med at han var utlending. Gjennom denne egenetnifiseringen, plasserer han seg inn i en etnisk kategori for å bruke sin etniske bakgrunn strategisk for å få støtte av de andre guttene i gjengen. Om utvelgelsen til laget er basert på faktiske etniske forskjeller, er lite relevant for Asif og Kowsar[5]. Poenget er at Asif selv velger å relevantgjøre identiteten «utlending», og her oppnår samhold med spesielt Kowsar.

Over- og underkommunikasjon av etnisitet
Men Serchan gjør også etnifiseringer av Kowsar når han plasserer Kowsar i kategorien pakistaner ved å si at de har en annen ekteskapspraksis enn dem selv. Dette kan være et resultat av at Serchan har behov for å vise at Kowsar tilhører en gruppe han selv ikke tilhører. De er venner og del av en stor kategori (utlendinger), men han har likevel behov for å markere avstand. Dette er et godt eksempel på det som Erving Goffman kaller over- og underkommunikasjon. Når etniske forskjeller fremheves eller betones på en særskilt måte, kan man si at etnisiteten overkommuniseres. Går aktørene inn for å tone ned etniske forskjeller eller en bestemt etnisk identitet og ikke lar etnisiteten utgjøre et viktig aspekt, kan man si at etnisiteten underkommuniserers. Disse prosessene er stort sett bevisste fra deltagernes side, og viser at etnisiteten kan være et flyktig og tvetydig aspekt ved det sosiale livet og at det i stor grad påvirkes av deltakerne selv (Eriksen 1998:44).

At informantene bytter mellom alvorlige og ikke-alvorlige tema om hverandre, som for eksempel fra ikke være med på laget via det følsomme «utlendinger» og nordmenn» til det å bruke pengene som skulle brukes på sko til andre ting, er også interessant. De ønsker kanskje å distansere seg fordi det er vanskelig tema å snakke om, men også for at de ikke tar sjansen på at det skal oppstå splid i den lille gjengen. Til tross for Serchans behov for å skape en viss distanse til vennene, kan det tross alt virke som om det viktigste er å opprettholde konformiteten innad i den lille vennegjengen. Etnisitet eller ei; å markere forskjeller er viktig, men å stå alene er alle ungdommers store frykt. Derfor fremstår det for mine informanter at det tryggeste vil være å understreke samholdet gjennom å understreke tilhørigheten i kategorien «utlendinger» heller enn å markere tilhørighet i etniske undergrupper. For som Serchan sa ved en annen anledning: «dere ser jo ikke forskjell på oss, så hvorfor stresse med å kalle meg noe annet enn utlending….».

Kilder:
Engblom, Charlotte (2004): Samtal, identiteter och positionering: Ungdomars interaktion i en mångkulturell miljö. Stockholm: Acta Universitatis Stockholmiensis.
Eriksen, Thomas Hylland (1998): Common Denominators. Ethnicity, nation building and compromise in Mauritius. Berg; Oxford International Publishers (paper).
Eriksen, Thomas Hylland (2006): Hva er sosialantropologi?, Oslo: Universitetsforlaget.
Mead, George Herbert (1934): Mind, Self and Society from the Standpoint of a Social Behaviorist, Chicago: University of Chicago Press.

[1] At noe var homo innebærer at det er feminint eller ikke-mandig.
[2] At noe er døvt, betyr at det kjedelig eller mindre bra.
[3] De kriminelle gutta.
[4] PS er en forkortelse som noen av ungdommene bruke om spillkonsollen Sony Playstation.
[5] Asif fortalte meg senere at han hadde skulket mange treninger og fått advarsler fra treneren.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s