Er samfunnsforskere utmeldte tåkefyrster?

Skal man tro det man leser i avisene, befinner en del forskningsmiljøer seg i krise for tiden. Det gjelder særlig dem som befatter seg med kjønn, kriminalitet og etnisitet. Skal man tro noen av de synligste kommentatorene i mediene, har forskningen på disse feltene lenge vært styrt av ønsketenkning og ideologi. Forskere som blir intervjuet i avisene, fremstår dels som unnvikende, dels avvisende. Enkelte vil ikke engang snakke med Dagbladet og VG lenger. Hvilken arroganse! Bekrefter ikke dette antagelser man alltid har hatt om akademikerne, nemlig at de er utmeldte tåkefyrster uten bakkekontakt?

Av: Thomas Hylland Eriksen


Tja. Siden i sommer har norske aviser – fra Klassekampen og Morgenbladet til tabloidene – snakket om kamp mellom akademias ‘to kulturer’, naturvitenskap og humaniora. Smarte folk som Harald Eia og Aslak Nore sier at det nå er på tide å innføre biologiske perspektiver i samfunnsforskningen. For oss som har fulgt med en stund, er ikke dette helt nytt – i USA har denne debatten rullet og gått, ofte på særdeles lite konstruktive måter, i minst tyve år. Vi kunne trenge å gå noen runder med ulike forklaringsmodeller her oppe hos oss også, men kanskje ikke på denne måten. Det blir jo lett enten-eller og svart-hvitt når kompliserte vitenskapsteoretiske modeller skal diskuteres i avisene.
Nå er den såkalte kulturkampens underliggende årsak kanskje Dagblad-redaksjonens tro på at et høyt støynivå og personkonflikter er det som skal til for å vinne tilbake lesere. Samtidig er det et ufravikelig faktum at forskere og kommersielle massemedier opererer i ulike kretsløp. En forsker sier kanskje tre eller fire sammenkjedede ting når avisen ringer, men blir bare sitert på én. Løsrevet fra sammenhengen, på førstesiden. I krigstyper dersom situasjonen tilsier det. Medievirkeligheten er politisert og overforenklende, og søker entydighet; forskernes virkelighet er utprøvende og kompleks, preget av stor usikkerhet og få enkle svar. Rent faktisk er mange forskere innstilt på å ta sin del av formidlingsansvaret. De tar telefonen når en journalist ringer, og gjør sitt beste for å være behjelpelige. Samtidig kan det tenkes at akademikere kan ha gode grunner til å holde seg unna pressen. La meg ta tre korte eksempler fra 6. etasje.
For en del år siden ble en kollega latterliggjort i en avis fordi det var noen korrekturfeil i doktoravhandlingen hans (det stod ‘Prestley’ i stedet for ‘Presley’. Tenk!) Han vurderte å svare, men ombestemte seg. Avisen var journalistens hjemmebane og ikke hans, og alle på Blindern vet jo at journalister går akademikere en høy gang med hensyn til kollegialitet og gjensidig beskyttelse.

Noen år senere ble en annen kollega hengt ut og nærmest sjikanert i en avis fordi en journalist hadde misforstått, og følgelig forvrengt, hennes forskning fra samfunn hvor det foregår kvinnelig omskjæring. Avisartikkelen var ledsaget av en dramatisk tegning der antropologen fornøyd betrakter den arme somaliske kvinnen i burka og lenker. Hun vurderte også å svare, men også hun lot være. En akademiker kan jo bare unntaksvis vinne en debatt med en journalist. Kanskje hun også husket forskningen som tyder på at dementier virker mot sin hensikt. Når Richard M. Nixon sier ‘I am not a crook’, er det nemlig bare Nixons ansikt og ordet ‘crook’ som fester seg, ikke ‘not’. Bedre da å holde kjeft (det er forsåvidt riktig at Nixon faktisk viste seg å være ‘a crook’, men det er ikke poenget.)

Kollegaen min svarte for øvrig på sin egen hjemmebane et år senere, da hun utgav en bok om kvinnelig omskjæring, som gjør rede for hva dette er for noe, og som på bakgrunn av denne kunnskapen diskuterer hvordan det kan bekjempes effektivt. Den boken leses fremdeles; det er mer enn man kan si om avisartikkelen som utløste den. Antropologistudenter kan også godt lese den, den er et skoleeksempel på god forskningsformidling og et bevis på at selv antropologer vet hva slags verden de lever i.
Det tredje eksempelet er fra i vår. Under en telefonsamtale med en Dagblad-journalist sa jeg nemlig at det rent var så man skulle ønske at de politikerne som uttalte seg om innvandrere, måtte bestå en kunnskapstest først, slik at man kunne føle seg trygg på at de visste hva de snakket om. Journalisten tok meg på ordet, og jeg rablet ned noen spørsmål. Imidlertid ble quizen liggende i redaksjonen så lenge at Statistisk Sentralbyrå i mellomtiden rakk å publisere nye tall. Dermed kunne Dagbladet lage et dobbeltsidig oppslag, komplett med hoverende politiker og rikssynser, om at professorens tall var gale. Vel vitende om hvordan dementier fungerer, lot jeg være å gjøre oppmerksom på at Dagbladet her fabrikerte sin egen nyhet på min bekostning (på en fest senere på våren møtte jeg forresten en statistiker fra Byrået som glisende takket meg for at jeg hadde hjulpet dem å få publisitet rundt deres siste tall på innvandrerbefolkningen. Det kaller jeg akademikerhumor.)

Og ennå har jeg ikke engang nevnt det styggeste karakterdrapet av noen akademiker i senere år, nemlig Dagbladets kampanje mot Marianne Gullestad for noen år siden, da Gullestad (i Aftenposten) hadde tillatt seg å kritisere Dagbladets fremste merkevare, Shabana Rehman (som nå ironisk nok skriver i Aftenposten), for å ta for stor plass på bekostning av andre minoritetsstemmer. Det hjalp egentlig ikke hva Marianne hadde å melde; det var jo ikke hun som laget forsidene.
Om det har skjedd et forfall i avisenes formidling av akademikeres uttalelser, skal jeg ikke ha sagt noe om, selv om det er kjedelig at alt blir tatt for like god (eller dårlig) fisk; det er snerten i formuleringene, ikke kunnskapen som ligger bak, som skaper avisoppslag. Uansett har det nylig dannet seg et inntrykk av at det foregår en kamp om definisjonsmakt, hvor en del meningsberettigede borgere påberoper seg såvel ‘god forskning’ som ‘sunt folkevett’, mens presumptivt slitne og sure akademikere på mer og mindre ubehjelpelige måter forsvarer sitt revir i motsatt skyttergrav. Ordet ‘kulturkamp’ blir brukt igjen og igjen. Det er mulig at denne ‘kampen’ egentlig er en kamp mellom kompleksitet og overforenklinger når man ser nærmere etter.
Biologiske årsaksforklaringer (særlig evolusjonspsykologi, men også populasjonsgenetikk) er blitt trukket inn som en motvekt til ‘sosialkonstruktivistiske’ forklaringer. Mange ville vel heller se perspektivene som komplementære – de utfyller hverandre og stiller ulike typer spørsmål. Derfor er motsetningen kunstig. Det er ingen grunn til at antropologer ikke skal sette seg inn i hva darwinistene tenker. Det er jo viktig å studere grunnmuren, men den kan ikke si noe om hva slags pynt som står på peishylla eller hvilke tapeter som pryder soveværelsene. Darwinistisk forskning kan altså ikke gjøre verken Geertz eller Douglas arbeidsløse.

Mye god forskning er altså lite siteringsvennlig, med mindre man tukler med den slik at den høres bombastisk, enkel og påståelig ut. Det er for eksempel ikke riktig, som det har vært hevdet nylig, at sosiologen Robert Putnam ‘har vist’ at tilliten er lav i etnisk blandede bomiljøer fordi de er etnisk blandet. Derimot er det riktig å si at Putnams undersøkelser tyder på at så er tilfelle, men det er like riktig – men mindre siteringsvennlig – å si at andres undersøkelser tyder på noe annet. Mye av det som ser ut som etnisitet, viser seg ved nærmere undersøkelse å være klasse eller (noe så kjedelig) en kombinasjon av ulike faktorer. Putnam leses og diskuteres flittig av forskere på feltet, men det er meg bekjent få som mener at han har bevist noe som helst, eller at hans forskning fra USA har direkte overføringsverdi til Europa.
Det er heller ikke riktig at Willy Pedersens sosiologiske forklaringer av variasjoner i sigarettrøyking, kan torpederes ved å vise til at anlegg for nikotinavhengighet er medfødt. Nå er det sannsynlig at avhengighet har en medfødt komponent, men jeg skulle likt å se en forsker som på ramme alvor mener at genene forklarer hvorfor østkantfolk røyker mer enn vestkantfolk, eller hvorfor andelen av dagligrøykere har sunket dramatisk i de siste førti årene.

Mange akademikere opplever et intenst ubehag hver gang de mer eller mindre uforvarende blir trukket inn i medienes politiserte, overforenklende verden. Dette ubehaget må vi nok leve med, og jeg vil tippe at vi har litt godt av det også, iallfall i moderate doser. Samtidig er det stadig lov å håpe på anstendig behandling fra dem som sitter med den operative, riktignok kortsiktige, definisjonsmakten her i landet, nemlig journalistene. Mer enn å håpe kan vi riktignok ikke; det er jo ikke akademikerne som iscenesetter virkeligheten. Vi kan nok få lov til å synge og danse litt på scenen, men regiansvaret befinner seg et annet sted.

Artikkelen er basert på en kronikk som stod i Dagbladet 16/10-09.

Advertisements

2 Comments

  1. “Skal man tro noen av de synligste kommentatorene i mediene, har forskningen på disse feltene lenge vært styrt av ønsketenkning og ideologi. Forskere som blir intervjuet i avisene, fremstår dels som unnvikende, dels avvisende. ”

    Etter kartleggingen av det menneskelige genom og vurderingen av de mulige konsekvensene for molekylærbiologien som fremkommer av dette gigantiske forskningsarbeidet, er det gitt liten informasjon til allmenheten.
    Noe er likevel ikke til å unngå at man snapper opp og så får man virkelig trang til å spørre videre.
    Nå er kartleggingen av maisens genom også ferdig , og man får i dette store arbeidet en bekreftelse på at de aksiomer om DNAet som gjaldt i biologien, faktisk ikke er riktige.
    Den private aktøren , “Celera Genomics”, som deltok i å kartlegge det menneskelige genom, gikk ærlig ut med resultatene som førte til store økonomiske tap for dem selv.

    Det ble svært stille om dette etterpå, og selv om det faktisk snart er 9 år siden har man ikke helt gjenvunnet klar tale i disse spørsmålene.
    Forskningen kan ikke oversees, men konsekvensene for de materialistiske “gentroende” vil man kanhende fortie?

    For dem blir det bare tilbake ønsketenkning og tåkeprat.

  2. Hei Thomas

    Jeg skal ikke mene noe om akademikere og måten de blir behandlet på i massemediene..men er svært uenig med det du kaller “stygg” karakterdrap på Marianne Gullestad i regi av Dagbladet. Dagbladet selv mente ingeting, det var jeg som svarte på et svært personfokusert aftenposten innlegg fra Marianne Gullestad der hun beskyldte en “innvandrer” dvs meg som hadde fast spalte om å skygge for andre “innvandrere” i et håpløst forsøk på å få frem andre stemmer beskyldte altså Marianne meg for å stå i veien. Noe man selvsagt aldri mener om norske spaltister som er å regne som frie individualister. Debatten spredde seg til de fleste medier og var en sunn debatt om stemmer i vårt flerkulturelle samfunn. Mediene begår helt sikkert karakterdrap, men her var det snakk om to helt forskjellige innfallsvinkler til tema individ og gruppe, som endelig ble debattert bredt og handlet ikke om karakterdrap av en akademiker men kritikk av en forskers ene kronikk som ironisk nok fremsto som diskriminerende.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s