Vår utenlandskorrespondent rapporterer: Reisebrev fra Paris. Eller; brev fra reisen til Paris.

På gjensyn, Oslo. De tilstedeværende på Nationaltheatret togstasjon har akkurat vært vitne til et tårevått farvel. Når jeg tenker over det har alle de menneskene som har omgitt meg de siste to ukene i forveien fått oppleve, mer eller mindre frivillig, hva det vil si å være grinalus. Skjørheten har stått som faresignaler ut av hodet mitt. De som ikke kan hanskes med saltvann har pent måttet trekke seg unna. I midten av det hele kan jeg ikke fatte og begripe hvorfor i all verden jeg har bestemt meg for å begå psykisk selvmord. Jeg har innsett at jeg kun består i kraft av mine relasjoner til mennesker og omgivelser, og allikevel er jeg nå i ferd med å dra min kos. Helt alene.  

På toget på vei til flyplassen (og flyet som skal ta meg enda dypere inn i usikkerheten) er jeg hundre prosent forbløffet over meg selv. Er jeg virkelig i ferd med å forlate alt som er trygt og godt – alt som er meg – og flytte til… Paris? For de som har tilbragt brorparten av sitt liv i dypet av jeg-vet-da-hvilken jungel på leting etter livets forunderligheter virker kanskje ikke dette, et halvt år i en romantisk, chic, agréable europeisk storby, som det helt store spranget. Men nå satt jeg en gang her og hadde egenhendig klippet navlestrengen. Og det var ikke no særlig. Og som om ikke det skulle være nok fikk jeg allerede her mitt første møte med en av topp tre kvaliteter hos franskmenn: nemlig arrogansen. I et enormt krevende forsøk på å samle sammen bitene av meg selv som var blitt spredt med tårestrømmen rundt om i tredje bakerste vogn på flytoget, hadde jeg de spydige og lattermilde blikkene til en fransk familie på fire rettet mot meg. Mens de satt der og gliste og gryntet på et språk jeg ikke forsto, beveget jeg meg lenger og lenger inn i ensomheten. Fortvilelsen. Mørket, kulden, det øredøvende suset.

Men så ble det lyst, og idet toget forlot Oslo S. snudde det hele på merkelig vis. Jeg hadde motstått fristelsen til å raske med meg alt jeg eier (som var nøysommelig pakket ned i én koffert!) og løpe av. Jeg satt fortsatt på toget. Jeg hadde sluttet å gråte. Det gikk opp for meg at franskmennene med sin ost og vin og arroganse ikke skulle få knekke meg. Jeg var klar for neste etappe – Oslo flyplass Gardermoen!  

Vi passerte Lillestrøm og jeg seilte fortsatt på bølgen av positivitet som så overraskende hadde gitt seg til syne. Det livet som de siste ukene hadde stått for meg som en massiv vegg av ubegripelighet og vondt, hadde plutselig fått både dører og vinduer. Jeg var klar for å gripe tak i underfundighetene, bade i mitt ”nye liv”. Og det skylte over meg allerede idet jeg steg opp på rulletrappen som ville ta meg til mulighetenes etasje. Departure area. Det var som om jeg var kommet til mitt nye hjem allerede. Jeg var vid åpen for inntrykk. Hørte bedre, luktet bedre, så bedre. Jeg krunglet meg gjennom alt det som før hadde vært så latterlig enkelt for meg, som å feste bagasjelappen. Et lite øyeblikk fryktet jeg at innen jeg kom til Paris ville jeg være fylt til randen av inntrykk. Ikke evne å ta inn mer. Men rulle meg rundt hvor herligt det var at endelig være på vei! Ikke engang en sjenerende kroppsvisitering i sikkerhetskontrollen, som jeg sikkert gjorde meg til offer for fordi jeg så så forbanna rusa ut med hovne øyne og et evneveikt smil om munnen, kunne stoppe meg. Paris neste. Upløyd mark – for meg i det minste. Mengder av ost og vin som bare ventet på å bli konsumert. En verdensmetropol, helt for meg selv. Å, som jeg gledet meg til å være arrogant. 

Vilde Straume Wiig

Foto: Maria Christophersen
Foto: Maria Christophersen

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s