Den markedsliberalistiske tomatmannen og andre antropologiske myter

Karsten A. Solvik

Karsten A. Solvik

Her er et knippe tilfeldig oppgulp av inn-ord, eller ord av tiden om du vil, ord du ser hvor enn du ferdes; innovasjon, prosess, nyskapende, gründer (for et folkeslag!), fremtidsrettet, entreprenørskap osv., osv. Dette er ord man ikke ser snutten av i antropologien. Rett og slett; dette er ord vi skyr.

 

I min studietid ble vi fra første forelesningen møtt med skrekkhistorien fra Yir Yoront-folket i Australia, og de slemme misjonærene som ga de noen ståløkser (Eriksen 1998). Vi vet jo alle hvordan det gikk. Nedenom og hjem, der altså. Eller hva med Keesing (1992), og det baluba han skapte på Samoaøyene etter en visitt i svunnen tid? Han introduserte kulturbegrepet på øya, og etter det ble Kwaiofolket veldig oppsatt på å definere deres egen ”kultur”. Det syntes vi ikke noe særlig om. Vi skal ikke tukle med andre folkeslag. ”Bare se, ikke røre”, som min  mor ville ha sagt det.   

Tomatmannen er et edelt unntak i denne argumentasjonen. Det er godt dokumentert av Fredrik Barth (1967) hvordan denne luringen fant en måte å utnytte systemet, og tjene en formue på tomatdyrking. En ekte gründer, en innovativ mann som så muligheter der andre så en tom jordflekk. Men vi må innrømme det; innerst inne ser vi på han med et stikk av skrekk og avsky, her vi sitter med våre sedvanelige rødfargede akademikerhjerner; som en begynnelse på den altoverskyggende skrekkideologien markedsliberalismen. Og det syntes vi i alle fall ikke noe om.  

Antropologens ideal om at ”alt skal være slik det er” har skremmende mange likheter med det som i internasjonal politikk kalles ”avhengighetsteorien”. De idealiserte tiltakene for småbønder og teplukkere fører i samme åndedrag til at det respektive landets bidrag til den internasjonale økonomien holder seg på et nivå nederst i den globale verdikjeden, altså der hvor det er tynt med kapital å hente, og lite bestemmelsesmakt. Det hele blir heller ikke bedre av at vi oppfordres til å velge kortreiste poteter fra Gystad gård i Telemark til fordel for importert yams fra Kiribati.  

Jeg har nå satt et antropologisk ideal i samme gate som de prosessene jeg har nevnt over. Noen vil kanskje si det er litt på kanten, men det det er nå allikevel litt å gruble over. Hvorfor er vi så redd for tomatmenn, litt innovasjon og kanskje en dæsj entreprenørskap?  

Karsten A. Solvik

Advertisements

4 Comments

  1. Kjære herr Karsten, Keesing ville nok blitt litt overrasket over din kommentar hvis han fremdeles var blant oss, for kwaioene holder etter sigende fremdeles hytte på Malaita i Salomon-øyene og ikke på Samoa. Det er noen tusen kilometer med førsteklasses stillehavsvann mellom Malaita og Samoa og noen billedlige lysårs avstand sosiokulturelt =)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s