På leting etter verdighet

Hvis du går nedover Oslos hovedgate, fra slottet til Oslo-S er det ikke til å unngå at du ser noen av byens mange utslåtte. Noen selger =Oslo, andre sitter på fortauet med en pappkopp foran seg, ofte fulgt av et skilt hvor det står hvorfor de tigger. På skiltet står det gjerne at de tigger for å få penger til narkotika, eller for å slippe å stjele. Noen har også fremhevet at de er norske. Det siste må sees i sammenheng med at Oslo, og Norge, de siste årene har blitt et yndet sted for utenlandske tiggere. Plassen utenfor hovedinngangen til Oslo-S er dominert av den samme type mennesker, men her tigger de ikke. Dette er en av byens markedsplasser for narkotika.  

De er mange og de er synlige, de som står utenfor Oslo S. De står i grupper på opptil 6-7 personer. De prater sammen mens de venter. Mennesker kommer og går, de fleste passerer og ser ut som skikkelige folk, men noen stopper opp på den måten løses noen grupper opp og nye dannes. De som stopper opp blir møtt med et smil, og av og til en klem. De fleste ser ut til å være gamle kjente. Selv om det er mye aktivitet er det rolig, helt til en jente kommer løpende. Fire vektere jager jenta rundt. Fokuset skifter og de fleste følger med på dramaet som utspiller seg. Jenta er oppfarende og høylydt, hun roper til vekterne: «Dere hakke lov til å røre meg, jeg hakke gjort no!»  

Jeg kommer i prat med to som står der og følger dramaet. De forklarer at jenta visstnok har «stjælt noe», men at «noen har betalt for det.» Jeg spør om de ikke synes det er litt drøyt med fire vektere mot en jente, noe de ikke er enige i. «Det er bedre med fire, for da trenger de ikke bruke så mye vold», noe som kanskje kan stemme, det brukes heller ikke makt fra vekterne sin side. De bare følger etter. De jeg prater med mener at jenta bør få gå, det hun hadde tatt var jo blitt betalt for. «Hun bør forlate området før det blir no mer bråk.» Etterhvert gjør hun nettopp det.  

Etter å ha startet samtalen med temaet; kontrollapparatet, særlig etter det lille dramaet som nettopp hadde utspilt seg, var jeg overbevist om at samtalen ville dreie seg om politi og vektere. Riktignok gjorde den det, men etter at de begge var blitt enige om at det var et behov for politi og vektere, dreide samtalen seg inn på helse- og sosialapparatet. Her følger et lite utdrag av samtalen:  

– LAR [Legemiddel assistert rehabilitering] er uverdig. Ved å gå inn på en sånn avtale må man ta hele pakka.

– Nå skjønner jeg ikke hva du mener. Jeg har hvertfall aldri sett noe til noen pakke.

– Du vet – hospitsplass, metadon og pisseprøver.

– Jeg er på metadon, det er uverdig å måtte pisse i en kopp, men det er en trygghet å våkne sjuk om morran å vite at det er en eller anna plass i byen er en dose som venter på meg. Så slipper jeg å stresse mens jeg er sjuk.

– Ja det er greit nok, men jeg vil aldri gå med på no sånt, det går jo ikke å bli rein når du bor på hospits – og det er en del av pakka.

– Dessuten er verdigere å klare å skaffe penger sjæl, også komme seg ned hit å skaffe det jeg trenger. Å klare seg sjæl på en måte. 

I løpet av den tida vi står der kommer det stadig folk bortom og spør om noen vet hvor det er mulig å få tak i dolcontin. Svaret er «nei» hver gang, og ved et tilfelle etterfulgt av en kommentar til meg om at dette ikke lover godt, noe jeg tolker som at det er lite tilgang. 

Etterhvert forsvinner mine samtalepartnere og jeg blir stående en stund for å se hva som skjer. Det er litt ubehagelig å stå der, hva om noen jeg kjenner kommer forbi? Jeg står tross alt på Norges mest kjente omsetningsplass for narkotika noe som fort kan misforståes. Det tar heller ikke lang tid før jeg blir spurt om jeg «trenger hjelp», jeg antar at det er et spørsmål om jeg «trenger hjelp» til å skaffe stoff. Jeg svarer «nei». Så lett er det altså å skaffe narkotika på gata i Oslo. 

Selv om disse menneskene på et vis «…lever så miserabelt at andre ikke er villige til å gi bekreftelse på at vedkommende er «skikkelig og ordentlig»…» (Gullestad:2000), og dermed må kunne kalles stigmatisert, betyr ikke det at de ikke har en følelse av verdighet. Ved å se på møtet mellom kontrollapparatet (les: Helse- og sosialapparatet) og medlemmer av denne stigmatiserte gruppen mennesker jeg her prater om i lys av begrepet sosial kapital og sammenhengen mellom likhet og likeverd (Gullestad 2000 og 2001) skal jeg prøve å si noe om hvorfor det kan oppleves som uverdig å være underlagt LAR. Mine to samtalepartnere er begge enige om at LAR er uverdig. Sett bort fra at det oppleves som uverdig å måtte «pisse i en kopp», kan det tolkes som uverdig i lys av forskjellen mellom helsepersonell og brukerne med tanke på deres sosiale kapital. I sitt miljø har begge de jeg pratet med relativt stor sosial kapital, de er både like og likeverdige de andre innad i miljøet, de kjenner spillereglene og kan «klare seg sjæl på en måte.» Så, på tross av at «…det er en trygghet å våkne sjuk om morran å vite at det er en eller anna plass i byen er en dose som venter…» oppleves forskjellen mellom bruker og helsepersonell som så stor at enkelte velger å ikke ta imot pakka. 

Dette er en forkortet utgave av mitt første møte med feltet, utført før jeg har satt igang med et langvarig feltarbeid. Tankene som presenteres her må derfor sees i lys av dette, noe som innebærer at empiri og analyse må ansees som ufullstendig.  

Andreas Borud Evensen 
 

Litteratur

Gullestad, Marianne. (2000) Kultur og hverdagsliv. Universitetsforlaget. Oslo

Gullestad, Marianne. (2001) Kitchen table society. Universitetsforlaget. Oslo

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s