Kultur, kognisjon og hegemoni

Halvard Vike

Født: 1964 

Professor i sosialantropologi ved UiO 
Professor II ved SEFIA, HiO

Instituttleder ved Sosialantropologisk Institutt, UiO 

Har tidligere jobbet som forsker ved Telemarksforskning og som professor i kulturstudier ved Høgskolen i Telemark 

Har skrevet bøkene Maktens samvittighet: Om politikk, styring og dilemmaer i velferdsstaten (2002), Velferd uten grenser: Den norske velferdsstaten ved veiskillet (2004) og Likhetens paradokser: Antropologiske undersøkelser i det nye Norge (2001) med Hilde Lidén og Marianne Lien. Har i tillegg publisert en rekke artikler, bidrag i bøker og drevet formidlingsvirksomhet på forskjellige områder 

Temaområder: Norsk/nordisk kultur, modernisering og utvikling, politisk antropologi, staten, byråkrati/organisasjoner, språk/kommunikasjon, kognitiv antropologi 

Regionale områder: Norge, Norden, Europa

Kjære leser, 

For tiden jobber jeg med et bidrag til en bok om kognitiv antropologi på Wiley-Blackwell – A Companion to Cognitive Anthropology, som kommer ut i 2009. Boken vil inneholde en rekke bidrag som til sammen skal gi et bilde av hvor fagfeltet står i dag. Her er en smakebit på resonnementet jeg utvikler i artikkelen. 

Innledning

I løpet av det første semesteret i masterprogrammet ved SAI støter studentene på Ortners artikkel fra 1984 om teori i sosialantropologien siden 60-tallet. Nøkkelordet i artikkelen er praksis. Ortner mente at det i løpet av det ved inngangen til 90-tallet hadde skjedd en viss konvergens i teoriutviklingen. Praksisteorien hadde etter hennes oppfatning et potensial til å forene mikro med makro. På den måten kunne det bli mulig å dra veksler på så vel studier av store systemer i et historisk dybdeperspektiv som samhandlingsorienterte perspektiver. Praksisteorien kunne gjøre det mulig å avlese de første i de siste, for eksempel ved å feste på begrep hvordan aktører er formet av erfaringer som er spesifikt posisjonert i det sosiale landskapet. Bourdieu ble det fremste symbolet på dette. Teorien om habitus ble en viktig inspirasjon for veldig mange av dem som var opptatt av å undersøke hvordan for eksempel klasse og kjønn praktiseres. Handling genereres av et sett av disposisjoner som er dypt internalisert gjennom den sosialisering man gjennomgår, og disse skapes og bekreftes av en naturliggjort fornemmelse av hvor man er posisjonert i det sosiale hierarkiet. På denne måten har strukturelle maktforhold en tendens til å bli reprodusert og bekreftet som naturlige. Denne formen for naturliggjøring ligger til grunn for den store innflytelse hegemonibegrepet har fått i antropologien (Roseberry 1994). I korthet betegner hegemoni hvordan makthavere på ulike måter er i stand til å realisere sine egne interesser gjennom den innflytelse de er i stand til å øve over de dominertes bevissthet – for eksempel gjennom skoleverket, religion, politisk ideologi og politiske institusjoner, massemediene og markedet.

      Ortners diskusjon av teoriutviklingen i antropologien omfatter en kritikk av teoriretninger som inntil på 60-tallet hadde rådet grunnen, men som mange mente hadde avgjørende begrensninger. Strukturell marxisme manglet aktører, ”transaksjonalismen” hadde et naivt sin på mennesket som universelt nyttemaksimerende (og var dessuten for lite opptatt av makt), og kognitiv antropologi (som på den tiden gikk under navnet ”ethnoscience”) hadde et for ensidig fokus på kunnskap og kunnskapsmodeller, for å nevne noe. I denne artikkelen er det mitt ærend å dvele ved den siste av disse retningene, og redegjøre kort for noe av det som har skjedd siden. Min oppfatning er at kognitiv antropologi kan bidra til å gi noen nye perspektiver på praksisteorien(e) og dens ambisjon. Argumentet er at kognitiv antropologi gir oss noen viktige innsikter i hvordan makt kan forstås. Disse innsiktene gjør det mulig å stikke hull på noen tatt-for-gittheter som i liten grad har vært problematisert. Det gjelder særlig forestillingen om at makt legitimeres gjennom hegemoniske forståelser som de undertrykte deler med de herskende klasser, og som blir ”internalisert”.  

Kognitiv antropologi

Et sentralt grunnlag for dette resonnementet er Strauss & Quinn’s viktige bok A Cognitive Theory of Cultural Meaning fra 1997. De retter skarp kritikk mot mange, men de viktigste er Geertz og Bourdieu. Geertz påstand om at kultur er ”offentlig” tilbakevises med det argument at kultur strengt tatt er et epifenomen; det finnes bare i våre hoder men framstår som offentlig i kraft av at språk og annen kommunikasjon handler om å skape noe felles, og dermed noe som i en viss forstand er utenfor oss selv. Bourdieu får gjennomgå fordi hans begrep om habitus, som vektlegger alt det som ”goes without saying” – altså det som er dypt internalisert og forblir uartikulert for oss selv og alle – i så høy grad overser at mye av vår kunnskap og mer eller mindre rutiniserte handlinger faktisk lar seg artikulere og gjøre til gjenstand for refleksjon. Bourdieu har dette til felles med mange andre marxistisk orienterte teoretikere, som for eksempel Comaroff & Comaroff, som definerer ideologi (og i noen grad hegemoni) som det kulturelle materialet vi ikke kan forhandle og kjempe om fordi det tas for gitt. Dermed blir makten legitim. De dominertes bevissthet er influert av de dominerende både positivt – fordi den i noen grad er formet av sistnevntes interesser, og negativt – fordi alternativer ikke er tenkbare.

      Strauss & Quinn forstår kultur primært som kunnskap. Som kunnskap er kultur distribuert. Kultur er et uhyre komplekst system for informasjonshåndtering som er organisert som et sett av hierarkisk og taksonomisk system av ”praktiske” modeller for handling. Når vi står overfor en gitt situasjon, handler vi som oftest uten å tenke mer gjennom hva den innebærer enn nødvendig. Vi bruker gjerne en eksisterende modell (eller manuskript) for handling, og legger eventuelt til det som ”mangler”, og henter dette fra andre, eventuelt mer spesifiserte modeller. Langt fra alt vi foretar oss er ”automatisert” på denne måten, men uansett tar vi en sterk tendens til å iverksette modeller vi har, og som blir forsøkt tilpasset den aktuelle situasjonen. Motivasjon er en viktig del av dette. Ulike handlingsmodeller og manuskript har motiver knyttet til seg, og som både kan utløse dem og bli utløst av dem. Motiver for handling er dermed ofte å betrakte som relativt standardiserte – i betydningen ikke nødvendigvis nøye gjennomtenkte med sikte på optimale løsninger. Handlingsmodeller er videre ikke nødvendigvis språklige; de er ikke å betrakte som linjære ”resonnement” (syntagmer), men ofte mer ”gestaltaktige” og blir utløst av assosiasjonsnettverk som kan være relativt uavhengige av spesifikke språklige kategorier. Et siste element i resonnementet angår kultur som et distribuert system. Mye av det vi kaller kultur er ideosynkratisk og ”privat”, men mye er selvsagt felles innenfor relevante fellesskap. Men det er viktig å huske at det vi faktisk deler, ikke nødvendigvis trenger å være fullstendig delt. Kultur er et system av mer eller mindre overlappende kunnskap der de symbolene vi kommuniserer ved hjelp av, bare uttrykker en del – og ulike deler i ulike, skiftende kontekster – av den kunnskapen (i vid forstand) vi enkeltvis besitter.

      Dette kognitive perspektivet på kultur har mange interessante konsekvenser. Jeg vil kort vise til noen av disse, spesielt med referanse til et bidrag som etter min oppfatning er blant de mest spennende på feltet – Kronenfeld’s nylig utgitte Cultural Models. Hans argument følger i hovedtrekk Strauss & Quinn’s, men tar det et stykke lenger. Kulturelle modeller er i følge Kronenfeld først og fremst ”redskapskasser” som gjør oss i stand til å håndtere det uhyre komplekse informasjonssystemet kultur er. Det gjør det mulig å forenkle, bruke og kommunisere i henhold til våre kontekstuelle behov. Et av de mest slående trekk ved vår menneskelige kapasitet, er vår evne til kodesvitsjing og konteksttilpasning. En slik evne utnytter det vi gjennom evolusjonsprosessen har lært oss: å bruke ”kultur” praktisk for å løse en enorm mengde utfordringer ”on the spot” uten å måtte bruke store mengder energi, samtidig som vi som oftest har muligheter for å vri på tilvante mønstre hvis vi ser gode grunner til det. Videre utvikler Kronenfeld ideen om at kultur er felles (innenfor et relevant fellesskap) i begrenset forstand. Tar vi språk som eksempel, er semantiske kategorier som ord ikke gjenstand for full enighet om deres betydning; de kan være forståelige, men kontroversielle, eller de kan tillegges ulike betydninger avhengig av kontekst osv.. De fungerer som meningsbærere gjennom konvensjonelt etablerte kjernereferanser. Det er disse kjernereferansene som er delt, mens en rekke mer perifere referanser ikke i like stor grad er det. De siste kan dog aktiviseres situasjonelt og fungere kommunikativt, men kan samtidig inkluderes i andre kategorier (ord). Forholdet mellom kunnskapen om verden vi lever i, og språket vi anvender for å betegne fenomener i verden, er med andre ord relativt fleksibelt.  Hensikten med å understreke disse to innsiktene er for det første å vise at vår kunnskap alltid er noe mer enn det vi omtaler som ”felles” kultur. For det andre indikerer det at vår menneskelige kapasitet i de fleste tilfeller gir oss anledning til å innta et refleksivt perspektiv på vår egen kunnskap, rådende forståelser av verden. Det er ikke åpenbart at kultur – ikke en gang tilsynelatende dominerende forståelser og normer – er internalisert i dyp forstand, slik Bourdieu og mange andre antar. For det tredje er det mye innenfor ethvert relevant fellesskap som ikke er delt i direkte forstand. Kultur er blant annet en mekanisme som forbinder svært ulike, og posisjonerte, kulturelle modeller til hverandre gjennom systemer for arbeidsdeling. En mulig konsekvens av dette er at forestillingen om at makt legitimeres i kraft av at rådende forestillinger – ideologier – får hegemonisk form, er altfor enkel. Kanskje dette er knyttet til en metodisk ”naivitet” blant antropologer. Det folk forteller oss om sin verden, og det vi tror vi vet om hva de vet, lodder muligens ikke dypt nok i deres erfaringsunivers. Nettopp fordi mennesker forholder seg ”økonomisk” til kunnskap, og tar den i bruk uten nødvendigvis å ta kostnadene det innebærer å reflektere kontinuerlig over ulike alternativer, eller å provosere sine omgivelser ved å agere ukonvensjonelt, framstår viktige deler av erfaringsuniverset ofte som ”hinsides ord”, ikke-artikulerbar, tatt for gitt og internalisert. Men sånn trenger det ikke å være. I litteraturen om motstand trer dette tydelig fram, for eksempel i Scott’s Weapons of the Weak og i Willis’ Learning to Labour. Her er de dominerte fullt ut i stand til å gjennomskue makens former og i noen undergrave den – men samtidig i stand til å innse at å gå lenger kan være risikabelt eller fåfengt. I fortsettelsen av dette resonnementet kan vi anta at makt og dominans ikke nødvendigvis må legitimeres ved at de dominertes syn på verden i noen grad er formet av makten, og på den måten ikke uttrykker deres virkelige erfaring eller sanne interesser. I så fall har kanskje begrepene ideologi og hegemoni begrenset verdi? Hvis vi unnlater å anta at de dominerte preges av en eller annen form for begrenset bevissthet, i kraft av å ha internalisert kunnskap, normer og koder som naturliggjør deres underordning, må vi forstå makt på andre måter.  

Avslutning

I den grad hegemoni er et relevant begrep som henviser til noe mer enn bare at noen har mer makt enn andre og/eller at noen former for forståelse av verden er dominerende, bør det i henhold til dette resonnementet snarere forstås som et mønster som gir noen bedre muligheter for å kontrollere kontekster mer effektivt enn andre (Wolf 1999). Velger vi å forstå makt på den måten, framstår legitimering av makt som mindre mystisk enn det som kanskje er vanlig i mye antropologisk litteratur. Det er ikke nødvendigvis vanskelig å forklare hvorfor kapitaleiere, religiøse ledere, konger og toppsjefer har mye makt. Hvis vi – blant annet med støtte i kognitiv antropologi – gjenreiser aktøren og betrakter henne/han som en ”rasjonell” forvalter av kunnskap, kan vi også i større grad dra veksler på den tradisjonelle sosialantropologiens største styrke: den systematiske kartleggingen av hvordan intenderte handlinger skaper ”aggregater” av uintenderte konsekvenser. Dominans og hierarki er eksempler på slike. Det analytisk utfordrende er ikke nødvendigvis å finne ut hvorfor slike fenomener er legitime og oppfattes som naturlige, men hvorfor de ikke utfordres og endres i større grad enn det som faktisk er tilfellet. Svaret ligger neppe i at folk tror på dem og aksepterer dem, men at den kunnskapen de har om hvilke vilkår de har for å gjøre ting annerledes, utfordre normer, yte motstand og bryte ut, kanskje er mer omfattende og dyptloddende enn vi har en tendens til å tro.  

Halvard Vike 
 

Litteratur

Bourdieu, P. 1984: Distinction. A Social Critique of the Judgement of Taste. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.

Comaroff, J. & J. Comaroff 1992: Ethnography and the Historical Imagination. Boulder: Westview Press.

Kronenfeld, D.B. 2008: Culture, Society, and Cognition. Collective Goals, Values, Action, and Knowledge. Berlin: Mouton De Gruyter.

Ortner, S. 1984: Theory in Anthropology since the Sixties, i Comparative Studies in Society and History, Vol.26, No.1.

Roseberry, W. 1994: Anthropologies and Histories. Essays in Culture, History, and Political Economy. New Brunswick/London: Rutgers University Press.

Strauss, C. & N. Quinn 1997: A Cognitive Theory of Cultural Meaning. Cambridge: Cambridge University Press.

Scott, J. 1985: Weapons of the Weak. Everyday Forms of Peasant Resistance. New Haven/London: Yale University Press.

Willis, P. 1977: Learning to Labour: How Working Class Kids get Working Class Jobs. Farnborough: Saxon House.

Wolf, E.R. 1999: Envisioning Power. Ideologies of Dominance and Crisis. Berkeley/London: University of California Press. 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s