De barnekjære kvinners hegemoni

Assad Nasir 

Mandag 8. desember 2008 skrev Knut Olav Åmås, kultur- og debattredaktør i Aftenposten, en kommentar med tittelen ”De frivillig barnfrie” (se nettandresse). Her tok han opp det han kaller det største av alle tabuer i det norske samfunnet: heterofile kvinners ønske om å ikke få barn. 

Men hvorfor er det slik, eller hvorfor har det blitt slik? Signe Howell skriver i boken “Blod – Tykkere enn vann?” at omtrent 94% av alle norske kvinner føder i løpet av livet, en andel som er blant de høyeste i verden. I tillegg ligger Norge på verdenstoppen i adopsjon per capita. Altså, ikke har vi bare et av de høyeste andel fødende kvinner blant befolkningen, men vi ligger også på verdenstoppen i adopsjon. Det kan da se ut som, i og med at så mange kvinner selv føder, at adopsjon i mange tilfeller kommer i tillegg til egne barn og ikke som erstatning for egne barn. Når så mange kvinner føder barn og har barn, da blir normen at som heterofil kvinne skal en ønske og ville ha barn, og har du ingen slike ønsker er du “unormal”. Normalitetens prinsipp er nettopp det at majoriteten, her barnekjære kvinner, bestemmer grensene mellom “normal” og “unormal”.

En annen ting som kanskje kan si oss noe om hvorfor denne normen er så dominerende, og bruddet med normen så tabubelagt, er velferdsstaten. Overraskende nok kan alle velferdsordningene ha bidratt til å forsterke normen om å ønske og ville ha barn. En norsk kvinne får ett års betalt fødselspermisjon. Aller fleste norske barn går i barnehage, mange fra ettårsalderen av. Dette er veldig gode vilkår, sammenlignet med andre vesteuropeiske land, for en kvinne å samtidig kunne ha barn og kunne gjøre karriere, og mange kvinner gjør nettopp det.

Det kan derfor virke som om det å være frivillig barnfri med tiden har blitt mer tabubelagt fordi det ikke lenger finnes en “legitim” grunn for å ikke ønske eller ville ha barn. Velferdsordninger som fødselspermisjon, barnehage osv. har gjort det mulig for kvinner å ha barn samtidig som å ha karriere. Videre har bioteknologien gjort det mulig for en kvinne som naturlig ikke kan få barn nettopp å kunne få barn. Dermed faller også såkalte naturlige hindringer tildels bort som legitime forklaringer.

Skal en trekke det litt langt, og jeg velger å gjøre det her, så kan en påstå at kvinnefrigjørerne, som i all hovedsak har bestått av kvinner selv, har tapt kampen for sine egne kjønnsfeller. Kvinnen har frigjort seg økonomisk, til en viss grad, men parolen om å bestemme over egen kropp virker i denne sammenhengen totalt mislykket. Det normative kravet om å ønske seg barn og få barn kan sees på som overstyrende “sjølråderett over egen kropp” når de frivillig barnfrie fremstilles som “unormale”, egoistiske og til og med som ikke-menneskelige av majoriteten, eller de barnekjære kvinners hegemoni. 

Det finnes ingen eller lite forskning om dette feltet, og her kan sosialantropologien absolutt bidra med viktig innsikt. Ta det som en oppfordring! 

 

Kilder: 

Howell, Signe. 2001. En uvanlig familie: Utenlandsadopsjon i Norge, et stadig voksende fenomen i Signe Howell og Marit Melhuus (red.) 2001 Blod – Tykkere enn vann Betydninger av slektskap i Norge. Fagbokforlaget. 

Aftenposten 8. desember 2008.

http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/aamaas/article2811274.ece

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s