Den virtuelle kantinepraten

Det har vært sagt om fotball at denne noble sport er “det viktigste av det som ikke er viktig”. Om Antropress kunne man kanskje ha sagt at denne unnselige publikasjonen var det viktigste som ikke stod på pensum. Det vil si, for antropologistudenter i Oslo. Antropress fungerte i årevis som et lim, en identitetsmarkør, en kilde til utallige kantinediskusjoner og dype refleksjoner på nachspiel. Et blad som Antropress er en mellomting mellom et brev (eventuelt en blogg i våre dager) og et massemedium: det er riktignok allment tilgjengelig, og ikke alle som leser det kjenner alle som skriver der, men de fleste kjenner de fleste, og ikke minst er det basert på en del uuttalte felles referanser. I min tid trengte vi bare å antyde hva det betydde når Arne Martin (Klausen) langsomt tok av seg brillene (som var festet i en snor rundt halsen) for at samtlige lesere skulle komme i den rette stemningen. Det var nok å nevne et av Haralds (Eidheim) megetsigende kremt for at leserne skulle få en anelse om hva som kom etterpå. Det var mye det ikke var nødvendig å si eksplisitt. Alle som leste Antropress delte jo veldig mye virkelighet, blant annet fordi de leste Antropress.

Det er noe sånt som dette antropologene kaller “kultur”, om jeg ikke tar mye feil. En sterk kontinuitet i stil og innhold var også til stede, litt overraskende kanskje, ettersom redaksjonen stort sett ble byttet ut årlig. Det var mellomfagsstudentene som typisk laget Antropress, med en og annen slenger blant de mer ambisiøse på annet semester grunnfag. Nøyaktig hvordan kunnskapsoverføringen fant sted vet jeg ikke, men mye ble sagt mellom linjene, her som ellers i verden. Det skal bli spennende å følge det nye Antropress, for å se om den gamle diskursen har overlevd i innkapslet eller kanskje nedfryst form, eller om dagens studenter velger å gjøre noe helt annet.

Avstanden til pensum kunne bli stor, men på en merkelig måte visste man hvor grensene gikk. I min studietid gikk det gjetord om den legendariske tiden på 1970-tallet da Arne Olav (“Påsan”) Øyhus jevnlig skrev fotballreferater fra interne studentoppgjør der han selv var keeper på det ene laget. Han omtalte konsekvent seg selv som “Pålan” og motstandernes keeper som “Sila”. Dette klarte vi aldri å overgå, vi som utgjorde redaksjonen tidlig på 1980-tallet, men vi hadde våre spesialiteter, for eksempel en serie reiseskildringer som beveget seg temmelig nær visse anstendighetsgrenser (om jeg ikke husker feil) og var ekstremt lite “politisk korrekte” som man sier i våre dager. Vi laget også et fanzinenummer der halvparten av sidene var snudd (altså kullsvarte, med hvit, nesten uleselig skrift) og hvor Iver (Neumann) anmeldte filmen “Ildkrigen” fra et sobert kulturhistorisk perspektiv (han mente den var lite troverdig) og undertegnede skrev om Peter Gabriels fjerde LP som et forsøk på kulturoversettelse. Vi trykte også pensumanmeldelser, alltid kritiske. Axel Sommerfelt betraktet vår omtale av Gerald Berremans uendelige (og temmelig kjedelige) Hindus of the Himalyas som “rene politianmeldelsen”. Det var vi ganske fornøyde med, spesielt siden Sommerfelt ikke lot til å være videre uenig i vår dom. Noen år senere hadde en ny generasjon tatt over, og fra denne perioden må vel et høydepunkt sies å være Runar Døvings variant av barthianismen, nemlig “degenerativ prosessanalyse”, der analysens sluttprodukt uvegerlig måtte bli “total degenerering”. Dette må man, om ikke annet, kunne kalle platt humor på høyt intellektuelt nivå.

Da Antropress forsvant her for en tid siden, regnet vel de fleste med at den aldri ville gjenoppstå. “Alt” foregikk jo nå på Nettet. Siden den gang har Nettet vokst seg større og fetere for hvert semester; mange studenter opererer sine egne blogger, bidrar til andres nettsteder og fører diskusjoner på kryss og tvers om praktisk talt alt som Antropress tok opp. Men alt hva nettet kunne tilby, og det var ikke så lite, ble aldri det samme som den gamle blekka, og jeg tror ikke bare det er nostalgi som får meg til å si dette. En papirpublikasjon som Antropress har nemlig et sentripetalt sug som den løpende og ikke minst springende diskursen på nettet ikke klarer å matche; den er en virtuell kaffepause som det er større behov for enn noen gang i en tid da studentene verken har noe felles rom å drikke kaffe i eller (i mange tilfeller) tid til å kaste bort en ettermiddag med å diskutere Lévi-Strauss og Bourdieu over en kopp kaffe. Selv SV-kantina ser nemlig ut til å være preget av Kvalitetsreformen i våre dager, og det sier alt om det fortsatte behovet for en lurvete fanzine der man kan få sagt det viktigste av det som ikke er viktig, og kanskje til og med innimellom noe som er viktig.

Thomas Hylland Eriksen
(redaksjonsmedlem i Antropress i 1982)

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s