Se verden fra en annen vinkel

Onsdag 9. oktober til søndag 19. oktober var det muligheter for å få med seg en film fra sør. Festivalen, som årlig gir Oslobeboere en sjanse til å utvide horisontene sine uten engang å forlate Norges grenser er kanskje et must for enhver antropologspire? Deres tidligere slagord; ”se verden fra en annen vinkel” sammenfaller endog med Malinowskis ideal om å ”grasp the natives’ point of view”. Redaksjonen i Antropress tok motet til seg og vandret inn i kinomørket for å kunne videreformidle noen filmatiske opplevelser fra lerretet, ispedd et par antrotanker. Mer om noen av de aktuelle filmene følger nedenfor.

Under film fra sør ble det også arrangert seminarer med antropologisk temaer som ”doble identiteter” og en temakveld om Edward Said og orientalismen. Her ble det blant annet satt spørsmålstegn ved hvorfor bøker som ”Drageløperen” og ”Å lese Lolita i Teheran” får så enorm suksess i dag. Professor i arabisk, Gudrun Mejdell, mente at interessen stammet fra midtøstenområdets aktualitet i dagens politiske landskap. Som antropologistudenter kan vi naturligvis tenke oss andre årsaker. Noen vil sikkert føle trangen til å rope ”ulv ulv! Eksotifisering!”. Vi i Antropress velger derimot å tolke empirien på en annen måte, for tross alt, hvem vet bedre enn oss at det er like mye spennende som foregår utenfor det nasjonale folkehjem som inni.

En fra seniorstaben på SAI ytret forleden at ”ingen i Norge er opptatt av resten av verden, derfor må vi antropologer være det”. At Film fra sør arrangeres med stor suksess år etter år, er noe som kan tyde på at den ovenfornevnte påstanden begynner å bli en sannhet med modifikasjoner. Vi i Antropressredaksjonen ønsker velkommen etter.

 

Beatbox Colombia                                                                                                                                                                                                                      Dirk Lienig, Colombia, 2005, dokumentär

Hur bearbetar du problem i ditt liv? Inte bara problem, men händelser, situationer och känslor? Hur berättar du det för andra? I Beatbox Colombia får vi följa med människor som gör detta med hjälp av musik. Med hjälp av hiphop och rap. Vi får ta del i deras livshistoria. En historia som är präglad av orättvisor, men också glädje. 

Filmen handlar om hiphopmusikens roll i ett par städer i Colombia. Den visar hur musiken ger ett rum för yttringsfrihet, ett rum där kritiska, politiska texter och åsikter kan uttryckas utan att de som uttrycker det behöver vara rädda. Texterna beskriver orättvisor, livssituationer och realiteter. De är ”sanna”. Filmen framställer, att i Colombia, handlar inte sociala klasser om hudfärg, det handlar om pengar.  Dem som presenteras i filmen har alla en önskan om fred och rättvisa.

I filmen kopplas musiken med politik och samhälle. Hiphop fungerar som ett verktyg för att skapa ordning i kaoset, den ger trygghet i en otrygg värld. Den är ett vapen i krig, det enda som inte dödar. Den är en protest mot regeringen och samhällets strukturer. Colombia är stark utsatt för inbördeskrig och har flest människor i exil inom landet av alla länder i världen. Raptexterna betyder mycket för dem i filmen, den är del i en hel livsstil. Hiphop är både älskat och hatat av folket, men i filmen får man intryck av att den är mest älskad. Hiphopkulturen ger glädje och uttrycker sorg. Filmen visar en av människans mest positiva sidor, vi kan och vi borde vara glada även under orättvisa livsvillkor.      

Jenny Bevring


Tokyo Sonata                                                                                                                                                                                                                      
Kiyoshi Kurosawa, Japan, 2008

I denne filmen fra Tokyo får vi skildret en families opplevelse av grensen mellom orden og kaos når de utsettes for uventede utfordringer i hverdagen. Det hele begynner da faren i huset mister jobben, og er for stolt til å fortelle det til resten av familien. Som et gjennomgående tema i filmen ser vi hvordan han på den ene siden kjemper for å opprettholde sin autoritet og respekt innad i familien, mens han stadig tvinges til å ty til mer og mer dramatiske tiltak utad for å få endene til å møtes. Samtidig begynner sønnen å ta hemmelige pianotimer, og hans opprørske storebror reiser til USA for å verve seg til hæren. Rundt dette kretser det små og store problemer og utfordringer, og store spørsmål stilles som ”hva er det som har ført meg hit jeg er i dag?”, og ikke minst; ”kan jeg starte om igjen?”.

Vi får et innblikk i det overstressede arbeidslivet, kjønnsrollene, prestisjejaget, og dagens identitetskriser i en Japansk setting. Det som gjør det hele ennå mer interessant, er hvordan dette knyttes opp til de større strukturene i samfunnet. Filmen skildrer den hårfine balansen mellom orden og kaos i Tokyo, og hvor lett man kan vakle mellom de to sfærene. Vi får innblikk i maktkamper, både på det relasjonelle plan, men også i samfunnet generelt. Hvordan oppleves et drastisk fall i det sosiale hierarkiet i Tokyo? Og hva skal til for å kunne leve med det? Er man nødt til å leve med det? Denne filmen gir et godt innblikk i disse spørsmålene.

Stine Grinna


Sleepwalking Land

Teresa Prata, Mozambique, 2007  

Sleepwalking Land er en fantastisk perle av en film. Med borgerkrigen i Mozambique som bakteppe forteller den historien om en ung gutt som må finne sin egen historie for å skape sin egen identitet. Filmen følger den unge gutten og hans ”onkel” mens de vandrer rundt i det krigsherjede landskapet. Filmen er tidvis vakker, tidvis morsom, og tidvis trist og ubehagelig. Den vekker tanker om hvordan man approprierer elementer fra fortiden for å skape en meningsfull nåtid (noe som er sentrale temaer i antropologi og historie). Om elementene fra fortiden er sanne eller ikke, er mindre interessant. Det interessant er hvorvidt de kan gi ellers meningsløse og ødelagte liv ny gnist.

Filosofiske kommentarer (”en brent buss kan ikke brenne igjen”) og flere surrealistiske scener (den store elven gutten graver fram fra bakken) beveger historien framover, samtidig som man får servert harde og realistiske bilder fra borgerkrigen. Det er ingen klare og tydelige skiller på hva som er fantasi og hva som er virkelighet. Men igjen, det er ikke nødvendigvis dette skillet som er interessant. Det viktigste, slik jeg ser filmen, er håpet som ligger i den nye generasjonen symbolisert i den unge gutten, Muidinga.

Maria Christophersen

 

For å lese mer om Film fra Sør eller finne ut mer om filmene vi har sett, se http://www.filmfrasor.no/no/

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s