En antropologspires erfaringer: Oslos uteliv som felt

På Parkteateret Scene

12.10.2008
Maria Christophersen

Det var en torsdagskveld og jeg skulle oppdage en helt ny arena midt i Oslo. Jeg var vel forberedt, både med en rent fysisk inngangsbillett så vel som kulturell kunnskap om de som skulle spille – noe som ga meg mer enn det den fysiske inngangsbilletten noengang kunne gi. Med andre ord, dette var en arena hvor jeg følte meg hjemme (evt “inne”) allerede før jeg hadde satt foten innenfor døra.

Jeg kom i loppisjakka med refleksen hengende ut av lomma og det bustete håret mitt flytende nedover ryggen, akkurat som sist når jeg avla Odeon et besøk. Men denne gangen var jeg del av klientellets selv, og følte meg langt fra noen Annen som de kunne definere seg opp i mot. Jeg slapp rett inn. Mot billett selvsagt, men måtte ikke vise leg en gang. Denne følelsen av å ta del i Parkteateret Scenes “cultural stuff”, i Harrisons terminologi (Harrison 1999), ble forsterket av alle de halvkjente ansiktene jeg så rundt meg. Kanskje det var folk fra lesesalen på Blindern, eller kanskje det var det gamle eks-klientellet til Spasibar (R.I.P.), jeg vet ikke, men halvkjente var de. Gjengjeldte stjålne småblikk bekrefta dette.

Vel inne slo det meg av det ikke var så altfor stor forskjell fra Odeon likevel. Folk organiserte seg rundt bor, i små grupper av kjentfolk. Inntil det ble for fullt vel og merke, men dåg. Jeg begynte å spekulere i at det kanskje er greit å ha noe å holde seg fast i når man møtes ute i det offentlige rom? Noe rent fysisk og konkret å forholde seg til rett og slett?

Det var klare avgrensede grupper, akkuratt sånn som på Odeon, men det var en del bekjentskap som tilsynelatende overlappa disse bordsentrerte gruppene.

Disse linjene til Odeon trakk fram en del tanker om fremmedgjøring og eksotifisering av den Andre (noe vi hadde diskutert på Faglig Forum om etikk, les mer her). Vi er jo egentlig ikke så forskjellige når det kommer til stykke. Hvorfor tenker vi at vi er det da? Hvorfor vektlegger vi det som skiller oss? Hvorfor tillegger vi det så stor betydning? Jeg følte et stikk av skyld for å ha fremmedgjort odeonene så veldig.

Men snart begynte konserten og alle tankene forsvant. For å parafrasere Lévi-Strauss, var musikken på alle måter “good to feel”. A Silver Mt. Zion anbefales på det sterkeste!

 
Denne spalten bygger blant annet på: 

Harrison, Simon. 1999. ”Cultural Boundaries”, i Anthropology Today 15 (5) 1999 ss. 10-13 (pensum i SOSANT2000). 

Lévi-Strass, Claude. 1991. “Totemism from Within”, i Lévi-Strauss Totemism. Press Universitaire de France (pensum i SOSANT2000).

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s