En antropologspires erfaringer: Oslos uteliv som felt

En natt på Odeon

22.09.2008
Maria Christophersen

La meg først avgrense feltet i form av tid og sted. Det var sent lørdagsnatt, og jeg befant meg nederst i Bogstadveien på Majorstua. Målet var Odeon. Jeg hadde aldri tenkt meg dit, og i hvert fall ikke da. Men det var altså der jeg endte opp pga utenforliggende hendelser.

Det hele begynte heller dårlig. Jeg ble stoppa i døra. Klærne mine sendte rett og slett feil sosiale signaler. I sosial psykologi termer, ble mine ”identity claims” (les: bustete hår, manglende make-up, slitte sko, og loppisjakke med refleks hengende ut av lomma) dårlig mottatt. Jeg var tydeligvis en motsats til det øvrige klientellet. Der og da var jeg odeonenes Annen. Den de definerte sitt Selv opp mot.

Jeg lærte dermed å ikke komme totalt uforberedt til et nytt felt. Noe jeg tross alt hadde lest om for lengst, blant annet i Abu-Lughods fantastiske monografi Veiled Sentiments (Abu-Lughod 1999:11-12), men aldri kroppslig erfart.

Heldigvis skal det som regel bare en aksept til. Og heldigvis for meg kjente jeg en som var inne, både bokstavlig og metaforisk (det var tross alt derfor jeg var der). Vedkommende kom ut og henta meg, og – voila – jeg var innenfor!

Vel inne kunne jeg ta en nærmere titt på Odeons kleskode (om enn uskreven, så vidt jeg vet). Glatt hår, perfekt make-up, høye hæler, og dyre merker syntes å utgjøre de kvinnelige odeonenes ”cultural identity symbols” (Harrison 1999:10). Dette var del av odeonenes Self. Ikke rart jeg hadde blitt dårlig mottatt.

Veldreide sommerslikka kropper bevegde seg til hippe rytmer. Det var ikke for alternativt, men det var ikke P4 heller. Musikken sammen med kleskoden og de utallige champagneflaskene jeg så sprette rundt meg, kunne alle forstås som kulturelle identitets symboler. Champagneflaskene ga et inntrykk av at odeonene tilhørte enn noe bedre betalt lønnsgruppe enn meg selv. Jeg merket meg at gjennomsnittet trolig var noe eldre enn meg også. De var nok ikke studenter i det store og hele.

Her må jeg forøvrig komme med en beklagelse over at det var vanskelig å få rede på hvorvidt jeg hadde rett eller ikke når det gjaldt lønnstrinn og fete jobber. Det var faktisk ikke lett å få noe særlig meningsfull kontakt. Dette kan forstås utifra a) min håpløse posisjon som odeonenes Annen (de kunne vel aldri akseptere fult og helt et forurensende element (Harrison 1999:10) som meg), eller b) det generelt høye promillenivået i lokalet.

Odeonene var mer eller mindre løst organisert rundt reserverte bord. Man tilhørte ett bestemt bor. En avgrenset gruppe. Samtidig var det tydeligvis tillatelig å mingle (som det så fint heter), men da helst med en unnskyldende promille i blodet.

Her kommer det en liten avstikker til, nemlig en poengtering av kjønnperspektivet mitt. Jeg er tross alt dame (dette kom nok fram i min oppramsing av de kvinnelige odeonenes kulturelle identitets symboler). Og fra mitt ståsted merket jeg meg hvordan kvinnene i feltet for det meste holdt seg til bordene sine. De holdt seg til sin gruppe. Det vil si, inntil en mann fra et annet bord kom med en eller annen (igjen, fra mitt ståsted) sleivete bemerkelse. I forbindelse med dette vil jeg gjerne fremme mitt syn at mennene tilsynelatende ikke differensierte for mye mellom kvinnene. Kvinnene var bare kvinne – entall. Selv jeg fikk tross alt en noe sleivete bemerkelse slengt etter meg. Og, som tidligere beskrevet, var jeg tross alt ikke den mest innlysende kandidaten til å få slike bemerkelser i det store og det hele. Denne manglende differensieringen kan nok (som mye annet) reduseres til et noe høyt promillenivå. Jo høyere promille, jo mindre differensiering. Eller eventuelt, jo høyere promille, jo mindre evne til differensiering. Høres kanskje kjent ut?

Avslutningsvis vil jeg gjerne komme med en liten bemerkelse til deg som ropte etter meg mens jeg ruslet hjemover: Prøv en noenlunde mer diskré replikk så kanskje (kanskje) jeg stopper og hilser. Men, beklageligvis for deg, så differensierer jeg mellom menn. I mitt verdensbilde er aldri menn bare mann – entall. Selv med høyt promillenivå.
 

Denne spalten bygger inndirekte og direkte på:

Abu-Lughod, Lila. 1999. Veiled Sentiments. Berkely and Los Angeles, California: University og California Press (pensum i SOSANT1141).

Harrison, Simon. 1999. ”Cultural Boundaries”, i Anthropology Today 15 (5) 1999 ss. 10-13 (pensum i SOSANT2000).

Howell, Signe. 1994. ””Reading Culture”: Or How Anthropological Texts Create Fieldwork Expectations and Shape Future Texts”, i (Red.) Archetti, Eduardo P. Exploring the Written. Anthropology and the Multiplicity of Writing. Scandinavian University Press (pensum i SOSANT2000).

Ortner, Sherry B. 2005. ”Subjectivity and cultural critique”, i Anthropological Theory 5 (1) 2005 ss. 31-52 (pensum i SOSANT2000).

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s