Tekst: Josefine Risrem
Nå som fattig student i hovedstaden tenker jeg ofte på to ting, jeg tenker på mange ting, men spesielt mye på mat og penger. Jeg trenger mat for å leve, og penger for å skaffe meg denne maten. Ofte synser jeg videre utover anskaffelsen av maten, og tenker på hva annet maten gjør med en enn å gjøre en mett, maten en spiser kan fortelle mye om en som person.
Ta for eksempel vegetarianere. Ved å ikke spise kjøtt sier det mye om dem som personer, deres ideologi og tankesett. Jeg beundrer dem, og føler at jeg er et kjøttetende monster i forhold. Eller om en ser på matprodukter som er merket økologiske, hvor bra føler en seg ikke når man spiser denne maten? Vi er villige til å betale svimlende summer for den økologiske maten. Markedsprodusentene har stor makt over oss sultne, men samvittighetsfulle, skapninger.
Dette får meg til å tenke på min egen barndom, der jeg med min matallergi kunne styre barnebursdagene i den retningen jeg ville. Grunnet allergien måtte jeg ha min egen kake i bursdagene, og denne kaken ble som dagens økologiske mat, nemlig svært attraktiv.
Wikipedia forteller meg at innen økonomifaget beskriver begrepet tilbud og etterspørsel relasjonene mellom potensielle selgere og kjøpere av et økonomisk gode i et marked med fullkommen konkurranse. Barnebursdagen, i tråd med denne teorien, var markedet, jeg selgeren og de andre barna potensielle kjøpere. Klassiske økonomer som Adam Smith beskriver tilbud og etterspørsel som avgjørende for markedsprisen til en vare, mens varens reelle verdi er bestemt av produksjonskostnadene. Min kakes reelle verdi var høyere enn den andre, dens produksjonspris var delt på flere. Tilbudet mitt var det ikke nødvendigvis større etterspørsel etter, med tanke på at de andre barna ikke var allergiske, men en vil jo alltid ha det man ikke kan ha eller det andre har. Derfor ble etterspørselen etter min kake større enn etterspørselen for den andre kaken, og tilbudet var betraktelig mindre. Så markedsprisen skjøt opp i været. Min kake ble som diamanter i forhold til de andres gråstein.
Allerede som ung lærte jeg altså disse markedskreftene å kjenne. Dessverre, sett fra i dag, brydde jeg meg svært lite om penger, det var med Barbie og My Little Pony det gikk i. I tråd med Webers definisjon på makt, muligheten for å påtvinge andres adferd ens egen vilje, så hadde jeg makt i bursdagene. Som selger kontrollerte jeg varen, jeg kunne påvirke de andre barna, eller kjøperne, sin adferd. For å få en smakebit av den allergikervennlige kaken hadde jeg for eksempel stor innflytelse på hvilke leker som skulle lekes, eller stor sannsynlighet for å få plassen ved siden av bursdagsbarnet ved bordet.
Så da sitter jeg her mange år senere, hvor bursdagskaken er byttet ut med ost og vin. Jeg har ingen allergikervennlig ost, og har da mistet min innflytelse over markedet. Nå som jeg er eldre, har mer erfaring og andre interesser, kunne jeg ha byttet kaken for penger og ikke leker som før. Nå er jeg selv styrt av markedet, og skulle så gjerne hatt litt mer penger for å kjøpe økologisk mat.
